Tips en venn om denne artikkelen
Viser en utskriftsvennlig versjon av denne artikkelen
Sykdommen Metakromatisk leukodystrofi – MLD

Metakromatisk leukodystrofi, forkortet MLD, hører inn under gruppen leukodystrofier (også kalt hvit substanssykdommer). Selve navnet metakromatisk leukodystrofi kommer fra ordene: meta = felles, kroma = farge, leuko = hvit og dystrofi = utvikling/skade/forstyrrelse. Opprinnelsen til betegnelsen metakromatisk kommer av den gulbrune fargen på avleiret fettvev i cellene når det ses i spesialfarger i mikroskop.

Forekomst

MLD er en arvelig, fremadskridende nevrologisk sykdom. Den er svært sjelden – man regner med en hyppighet på 1 : 40 000/50 000. Det vil si at det i snitt fødes 1-2 barn pr. år i Norge med sykdommen. Om lag 1 av 100 i befolkningen er bærere av sykdomsgenet, de aller fleste uten selv å være klar over det. Sykdommen er utbredt over hele verden.

Årsak

MLD skyldes vanligvis mangel på ett bestemt enzym kalt arylsulfatase A (forkortes ASA). Dette enzymet er viktig i prosessen ved omdanning og nedbryting av cerebrosidsulfat - et fettholdig stoff som finnes i nervesystemet, spesielt i celleveggene og i myelinet. Myelin fungerer som isolasjon på nervetrådene – ikke ulikt isolasjon på elektriske ledninger. Myelinet omgir og isolerer nervetrådene fra sentralnervesystemet (hjernen og ryggmargen) og til det perifere nervesystemet. Vi finner også myelin i den hvite substansen i hjernen. Myelin er en dynamisk struktur, det vil si at det hele tiden dannes, brytes ned og gjenoppbygges myelin i kroppen.

Hos mennesker med MLD vil mangelen på enzymet arylsulfatase A gjøre at stoffet cerebrosidsulfat ikke omdannes og brytes ned som normalt, men hoper seg opp i cellene. Den dynamiske prosessen hvor nytt myelin dannes og erstatter det gamle, stopper dermed opp. Når reservene av myelin etter hvert tæres bort, vil de første symptomene på MLD melde seg. Ofte kan de første symptomene vise seg i form av ustø gange, dårlig koordineringsevne osv.

Sykdom gjennom arv

MLD er en arvelig sykdom, og begge foreldre er anleggsbærere uten selv å ha sykdommen. Det er her snakk om en autosomal recessiv arv – illustrert med figuren under:

autosomal recessiv arvegang.gif
Begge foreldre er friske, men bærer det sykdomsfremkallende genet (markert med grønt). Som det fremgår av figuren, vil sjansen for å få et sykt barn være 25 % . Videre er sjansen for at barnet skal bli en frisk bærer 50 %. Sjansen for at det sykdomsfremkallende genet ikke føres videre – altså et friskt barn – er 25 %.

Man vet i dag at arveanlegget for arylsulfatase A-genet sitter på kromosom 22. Det er fullt mulig å foreta fosterdiagnostikk. Det kan gjøres ved å ta morkakeprøve (rundt uke 9 - 10 i svangerskapet) eller ved fostervannsprøve (ca svangersskapsuke 16 - 18).

4 former av MLD

  1. Sen infantil form: Rammer barn i 1-2 års alder. Dette er den vanligste formen, og vil bli den formen av MLD som omtales heretter. De første symptomene viser seg ofte i form av forsinket gange eller gangvansker og nedsatt koordineringsevne.

  2. Tidlig juvenil form: Inntreffer i 4-6 års alder. Sykdommen utvikles langsommere enn ved den foregående formen, men symptomene er de samme med ustødig gange, balanse- og koordineringsvansker, spastisitet og senere tap av språk og intellektuelle funksjoner.

  3. Juvenil form: Inntreffer ved 6-10 års alder. De første symptomene er tiltagende lære- og atferdsvansker, ofte kombinert med en svekkelse av synet. Etter hvert kommer tap av motoriske funksjoner.

  4. Adult form: Rammer voksne etter 16 års alder. Ved denne formen vil psykiske symptomer som personlighetsforstyrrelser og demens først gjøre seg gjeldende. Senere vil tap sykdommen medføre tap av motoriske ferdigheter. Denne formen er meget sjelden.

Sykdomsutvikling

MLD i sen infantil form rammer som tidligere nevnt barn i 1-2 års alder. Fordi sykdommen er såpass sjelden, tar det ofte ei stund før diagnose blir stilt. Barnets utvikling fram mot sykdomsdebut er den samme som friske barn i samme alder. Det vil si at barna har en normal motorisk utvikling – de krabber, sitter, har finmotoriske ferdigheter og flere lærer også å gå før sykdommen rammer. Ofte vil de første signalene om at noe er galt melde seg når barnet er ca. 1 ½ år gammelt. Det kan være at barnet fortsatt ikke har lært å gå, eller at barnet etter hvert har tilegnet seg en særegen gange, gjerne med overstrekk i kneet. Barnet vil også få større og større vansker med balanse og koordinering. I løpet av få måneder vil sykdommen utvikle seg rakst i negativ retning, hvor motoriske og intellektuelle ferdigheter (bl.a. språk) går tapt. Det kan være store individuelle forskjeller på sykdomsforløpet, men likevel har man forsøkt å dele inn dette i ulike stadier:

  • Stadie 1: Forsinket gangfunksjon eller tiltagende gangvansker er gjerne første symptomer. Nedsatt muskelspenning (hypotoni) i armer og ben, samt svakere muskelreflekser, vil gjøre seg gjeldende. Barnet vil også få problemer med balanse og koordinering.

  • Stadie 2: Ca 1 år etter sykdomsdebuten kan ikke barnet lenger stå, men noen kan fortsatt sitte. Den tidligere muskelslappheten går over til spastisitet. Balanseforstyrrelsene forverres, og smerter i armer og ben er vanlig. Språkutvikling stopper opp, mens taleevnen svekkes.

  • Stadie3: Sykdomsutviklingen akselereres, og de fleste tilegnede ferdigheter mistes helt. Det oppstår økende lammelser, og barnet orker ikke bevegelser. Barnet går over i en tilstand hvor man trenger hjelp til alt. Språket forsvinner helt. Evnen til å svelge svekkes betydelig. Synet svekkes gradvis og blir borte. Respirasjonsvansker på grunn av slim i luftveiene er vanlig. Mange sliter med hyppig oppkast daglig eller i perioder. Flere utvikler også epilepsi.

Sykdomsforløpet har en sterk fremadskridende utvikling. I perioder kan barnet miste mange ferdigheter på kort tid. Dessuten vil de fleste ha mye spasmer og andre smerter når kraften i musklene svinner vekk. De fleste barna vil oppleve stor frustrasjon og sorg over ikke lenger å kunne mestre ting de tidligere har klart. Mange vil nok også føle en viss form for angst i sin egen hjelpeløshet. I disse tunge periodene vil de fleste oppleve at barnet gråter mye og trenger mye trøst og kroppskontakt.

Etter hvert vil de fleste barna slite med respirasjonen (pusten). Slim i luftveiene blir et dagligdags problem som krever stor innsats av foreldre og andre omsorgspersoner rundt barnet. Mye tid går med hver dag til å få opp slim, og barnet er veldig utsatt for luftveisinfeksjoner. Samtidig har mange etter hvert utviklet hyppige epileptiske anfall.

Sykdommen MLD er ikke forenelig med et langt livsløp.

Å stille diagnose

MLD er en svært sjelden sykdom. De aller fleste allmennleger og helsestasjoner har svært begrenset kunnskap om sykdommen. Derfor har mange opplevd at det går lang tid fra de første symptomene melder seg til endelig diagnose kan stilles. Flere har vært innom andre mulige diagnoser før MLD blir konstatert. Det er som regel nevrologen ved barneavdelingen på sykehuset som fatter den avgjørende mistanken.

Diagnosen MLD stilles på bakgrunn av:

  • lavt innhold av arylsulfatase A i blod, urin eller celleprøver fra f.eks. hudoverflate eller slimhinner
  • forhøyet nivå av sulfatid i urin og ryggmargsvæsken
  • forhøyet eggehviteinnhold i ryggmargsvæsken
  • forlenget nerveledningshastighet målt i armer og ben
  • forandringer i hjernens hvite substans sett ved røntgenundersøkelse eller magnetskanning av hjernen.

Behandlingsformer

Det finnes ingen kurativ behandling for sykdommen MLD pr i dag. Genforskningen har gjort store framskritt de siste 10-12 årene, og det er håp at man i framtida kan finne en behandlingsform for MLD og andre progredierende nevrologiske sykdommer. Mange har sett den oscarbelønnede filmen ”Lorenzos olje” om en gutt som får den nært beslektede sykdommen ALD (adrenoleukodystrofi). Foreldrene nekter å gi opp og finner til slutt fram til en olje som normaliserer nivået med lange fettsyrekjeder i blodet. Det filmen ikke forteller er at sykdomsforløpet i beste fall bare stagnerer noe i en kortere periode, og at denne spesielle oljen på langt nær er så effektiv som først antatt.

En slik mirakelkur er neppe sannsynlig til behandling av MLD. Det er gjort forsøk med flere behandlingsformer opp gjennom årene. Forsøk med å erstatte det manglende enzymet arylsulfatase A, samt forsøk med å øke/minske subtrater, har ikke lyktes. Benmargstransplantasjon er også forsøkt med visse positive resultalter. Barn som er symptomsfrie og ennå ikke utviklet sykdommen, har gjennom benmargstranplantasjon fått en forsinket utvikling av sykdommen. Dette har hatt mest effekt på den mentale biten, mindre på morikken. Erfaringene med benmargstranplantasjon har vist at behandlingen totalt sett ikke har noen helbredende virkning. I følge overlege Alf Bjørnstad ved Rikshospitalet har man nå valgt å gå bort fra benmargstransplansjon som behandlingsform for denne formen for MLD. Kanskje ligger løsningen i genterapiforskninga? Utfordringa ligger i å bygge et friskt gen og få dette inn i kroppen til den syke. Dette må sannsynligvis skje ved bruk av et virus, for eksempel et forkjølelsesvirus. Framtida vil vise om dette lykkes eller ei.

Smertebehandling

Barn med MLD har mye smerte. Det er ofte vondt å bli forflyttet, bli satt opp eller lagt ned. Mange har i perioder store smerter i form av spasmer og muskelspenninger. Smertebehandling er derfor helt nødvendig. Mot spasmer og muskelspenninger har flere fått operert inn ei baclofenpumpe i mageregionen med en slange direkte inn i ryggmargen. Pumpa doserer medisin i riktig mengde og har vist seg effektiv. Andre har fått Botox-injeksjoner i armer og ben – dette har også vært god lindring mot spasmer og muskelstivhet. I tillegg kan man gi muskelavslappende og smertestillende medisiner. Alternativ medisin, som for eksempel akupunktur, kan også virke positivt.

Søvnproblematikk grunnet smerter er et annet problem som må løses ved utprøving av smertestillende og søvnfremkallende medikamenter. I tillegg trenger mange anti-epileptiske medisiner for å motvirke epileptiske anfall.

Barna må få god fysikalsk oppfølging for å hindre stivhet i ledd og muskulatur og for å forebygge feilstillinger i leddene. Fysioterapi opptil 2-3 ganger i uka vil være nødvendig for mange av barna. Dessuten utfører omsorgspersonene rundt barnet et viktig bidrag gjennom å gi massasje og annen sansestimulering i barnehage/skole.

Fysioterapi er også viktig i forhold til å forebygge sekretstagnasjon i lungene. Det finnes i tillegg flere medisinsk-tekniske hjelpemidler for å få opp slim i luftveier/lunger, med en spesiell hostemaskin som ett av de siste effektive tilskuddene i så måte. Riktig og nok ernæring blir etter hvert et problem, da disse barna får store problemer med å svelge. Dette løses ved at man får operert inn en gastrostomisonde med en knapp på magen hvor ernæring kan sprøytes direkte inn i magesekken. Det er svært viktig at man får satt inn gastrostomisonden før spiseproblemene får utviklet seg til å bli for omfattende.

Oppfølging av barn/familie

Familier med MLD-barn befinner seg i en vanskelig følelsesmessig situasjon. Det er av avgjørende betydning at hjelpeapparatet rundt dem fungerer optimalt. Å kunne møte barnets og familiens behov innebærer veiledning om sykdomsforløpet, hjelp med hverdagsproblemer, tilrettelagte tiltak og hjelpemidler, samt bearbeidelse av psykiske belastninger. Et tilrettelagt avlastningstilbud vil også bli nødvendig etter hvert. En god dialog og et godt samarbeid med trygdekontor er viktig med hensyn til familiens rett til ulike stønader, hjelpemidler og dekning av utgifter.

Like viktig og nødvendig er et daglig tilbud til barnet med MLD. Barnet må sikres best mulig funksjonsnivå og livskvalitet, og trenger et tilrettelagt tilbud i barnehage eller skole. Her er det viktig at man har ei ansvarsgruppe rundt barnet som fungerer. Alle involverte parter – fagfolk fra ulike instanser og barnets familie - må samarbeide tett for å utforme et best mulig tilbud til barnet. Man bør tidligst mulig lage en individuell plan for barnet hvor man synliggjør hvordan daglige behov og utfordringer skal imøtekommes.